JIM HAYNES

Great! See you soon! var Jims svar da jeg ringte og spurte om jeg kunne komme på middag.
I 30 år har den amerikanske pariseren hatt åpent hus hver søndag kl. 20.00. Jeg var ganske skeptisk da jeg tastet portkoden ved 83 Rue de la Tombe Issoire, i Paris' 14. distrikt. Hva slags fyr er det som proklamerer på hjemmesiden sin at hvem som helst er velkommen på middag?

Bakgården gir følelsen av å være i en landsby, og døren til Jims leilighet står på vidt gap. På en høy krakk ved enden av kjøkkenbenken sitter en Günther Grass-aktig bamsefar.
— Nice to meet you! sier han med en begeistring bare amerikanere får til å virke naturlig. Men dette er ikke en overfladisk type. Jims vennlighet er genuin.

Jeg tar ham i hånden og gir ham en konvolutt med penger og navnet mitt på. Middagsgjester må ha med 25 euro, eller så mye man mener man burde betale. Åtte gjester sitter lett anstrengt i en sofa. Jim tar vertsrollen seriøst og kommanderer oss på nærmest militært vis til å komme i gang og snakke. Jeg gjør hele hilserunden. Jim roper at jeg gjør en bra innsats. Heldigvis har han ikke oppdaget at jeg er elendig til å huske navn.
— Well done! You can come back next week.
Mens gjestene strømmer på, roper Jim opp navn igjen og igjen. Det er vel slik han er i stand til å huske navnene på de utallige menneskene som har vært på middag hos ham siden 1978.

Snart er vi 50 mennesker og stemningen tar seg opp. Samtalene flyter uanstrengt. En deilig treretters middag serveres som stående buffet, og i trappeoppgangen er det selvbetjent bar. Gjestene er folk av alle slag og yrker. Jeg blir kjent med en moden fransk dame som eier en vingård i Loire. Datteren hennes er kunstner og blir konversert av en student fra Australia. To brasilianske filmfolk sier de er så imponert over middagen at de vil starte noe tilsvarende i Sao Paulo. Gradvis tynnes det ut, og kl. 23 er det slutt.

Neste dag blir jeg innvilget intervju. En opplagt Jim disker opp med vin og restemiddag.
— Du har hatt over 100 000 mennesker på middag her. Har du blitt kjent med noen av dem?
— Dypest sett er det umulig å kjenne noen. Ikke engang seg selv. Årsaken er at vi endrer oss hele tiden. Når du spør noen om hvem de er, mener du da hvem de er akkurat nå, eller hvem de var i går eller i forrige uke?
— Får du ofte høre at du ligner på Günther Grass?
— Ja, da jeg var på flyplassen i Calcutta nylig ble jeg spurt om jeg var Grass. I 1981 hadde jeg birolle i Claude Lelouchs' film Les uns et les autres. En dag jeg satt på kafé kom en dame og ba om autograf. Men hun ble skuffet da hun så navnet mitt. Hun trodde jeg var Charles Bronson!

Jim Haynes er først og fremst en fyr som elsker mennesker, og som elsker å bli elsket, noe han har gjort til sitt levebrød. Jim's plan for the day: Stay home and get paid, står det på en plakat på veggen. Han er født i Texas i 1933, og vokste opp i New Orleans og Venezuela. Etter universitetsstudier og fire års militærtjeneste, bosatte han seg i Edinburgh, der han i 1959 åpnet en bokhandel.

At Jim førte et vovet vareutvalg, bidro til mye medieomtale. I 1961 kjøpte en dypt religiøs kvinne et eksemplar av D.H. Lawrences Lady Chatterley's Lover, og brant boken utenfor butikken. Episoden ble fotografert, og Penguin-grunnlegger Allan Lane foreslo å sende bildet til Life Magazine. Samme år giftet Jim seg med svenske Viveka Reüterskiold, og de fikk en sønn året etter.
— Hvorfor flyttet du fra Edinburgh?
— Jeg hadde aldri noen intensjon om å forlate Edinburgh. Bokhandelen var en suksess. Av en eller annen grunn ble jeg fanget av 60-tallets galskap og havnet i London.

Jims bakgård i Paris’ 14. distrikt har et behagelig landsbypreg.
Når temperaturen tillater det, trekker gjestene ut på trappen.

Jim ble i 1966 tildelt Whitbread-prisen "for fremragende bidrag til britisk teater". Blant annet var han med på å arrangere Yoko Onos første "happening", og startet den sagnomsuste Arts Lab i et lagerbygg i Covent Garden. Der var det kunstnerisk aktivitet døgnet rundt. Foruten kino, restaurant og teaterscene, huset bygningen David Bowies øvingslokale og Jims bolig.

- Jeg hadde heller aldri noen planer om å forlate London, men så ble det til at jeg startet en avis og en erotisk filmfestival i Amsterdam, og ble invitert til å undervise i mediestudier og seksualpolitikk ved Paris 8-universitetet.
— Var det plass til dine radikale ideer i det rigide franske utdanningssystemet?
— En av de få positive tingene som kom ut av studentopprøret i 1968, var dette universitetet, som skulle være eksperimentelt og fritt. Det var slik jeg kom inn i bildet. Siden invitasjonen bare gjaldt ett år, tenkte jeg at jeg kunne være helt vill og takket ja.
— Likevel ble en annen lærer sendt for å overvåke hva du gjorde i timene?
— Det er uklart om han ble sendt dit av fakultetet, eller om han kom fordi han var nysgjerrig. Men han fulgte ihvertfall forelesningene mine hele det året. 1960-tallet handlet i stor grad om å revurdere og utfordre, og det var det jeg prøvde å gjøre i mine timer. Jeg fikk fortsette i stillingen til 1999.

-Også på fritiden drev Jim med ganske uvanlige ting, som å tilby naboene sine gratis kvalitetsfilmer over et hjemmelaget kabel-tv-nettverk. På midten av 70-tallet redigerte han det satiriske pornobladet Suck, sammen med blant andre den australske forfatteren Germaine Greer. Ifølge Jims selvbiografi Thanks for coming! (utgitt på Faber & Faber i 1982) ble redaksjonsmøtene innledet med gruppesex. Tom Wolfe skrev om Suck i essayet The Me Generation: "The aim was sexual liberation, and through sexual liberation, the liberation of the spirit of man."
Følger du Wilhelm Reichs orgasmelære? spør jeg Jim.
— Jeg følger ingen, svarer han med sin bamserøst.
— Hva med brasilianerne som vil følge deg og ha åpne middager i Brasil, tror du de vil lykkes?
— Ja, jeg kjenner folk i ulike deler av verden som har organisert middager som dette, og de har alle lykkes. Men de har ikke holdt det gående lenge. Vanligvis får de trøbbel med naboene. I løpet av 30 år har jeg bare hatt ett bittelite problem, med én nabo.